Rektor på MF, Vidar L. Haanes (Luthersk Kirketidende nr. 5, 2007)

Hva med kateketene?

Kanskje er spørsmålet i seg selv provoserende. Selvsagt er kateketene viktige. Men selv om Den norske kirke er mer opptatt av trosopplæring enn noen gang, og har midler tilgjengelig til å styrke kirkens undervisning og formidling, er det påfallende lite fokus på katekettjenesten. Det skyldes trolig at kirken ikke har vært tydelig i dette spørsmål, og ikke er blitt enig med seg selv om hvordan undervisningsoppdraget skal løses i fremtiden.

Vi møter kateketene i lovverket første gang i 1736, i en periode som har mye felles med vår egen. Da skulle man også gjennomføre en trosopplæringsreform bygget på allmueskolen og konfirmasjonsplikten.
Erik Pontoppidan fikk i oppgave å utarbeide undervisningsmateriell, og resultatet ble /Sandhed til Gudfrygtighed/ – en forklaring til Luthers lille katekisme. Ikke uventet var det stor uvilje blant sokneprestene mot å tilsette kateketer, så det måtte et eget reskript til for å pålegge enhver sokneprest å holde en kateket. Kateketene deltok i katekisasjonen etter prekenen, og skulle avlaste presten med tilsynet i skolen og med konfirmantundervisningen. Kateketene på 1700-tallet var ikke ordinert, men fungerte nærmest som dåpslærere. Dette endret seg i 1808, da kateketene skulle være ordinerte hjelpeprester med sin hovedfunksjon knyttet til religionsundervisningen.

Først på 1960-tallet begynte man igjen å drøfte katekettjenesten i Den norske kirke, ikke minst fordi man arbeidet med en ny ordning for konfirmantforberedelsen og ønsket å bygge opp et kristent ungdomsmiljø i menighetene. De store ungdomskullene stilte nye krav, og det var stort behov for å styrke den faste menighetsstaben. /Lov om katekettjenesten/ ble enstemmig vedtatt 28. mai 1969, men skuffelsen var stor i kirken da man kun opprettet 10 kateketstillinger over statsbudsjettet i 1970.
Kravet fra Bispemøtet hadde vært minst 50. På 1970- og 80-tallet var kirken tydelig på behovet for flere kateketstillinger, men fikk ikke finansiering av departementet. Kateketens rolle ble tydeliggjort i /Plan for dåpsopplæring i Den norske kirke/ (1991), og siden har man fått gjennomslag for trosopplæringsreformen, som har medført at betydelige midler kanaliseres inn mot kirkens undervisningsoppdrag.

Da Kirkerådets embetsutvalg (hvor jeg selv var medlem) leverte sin innstilling i 2001, ble det foreslått å utvikle en type undervisningskapellan. Kateketforeningen skrev i sin høringsuttalelse at man opplevde at katekettjenesten og kirkens undervisningstjeneste som helhet var blitt tilsidesatt i innstillingen. Også Menighetsfakultet kritiserte innstillingen for sin behandling av katekettjenesten.
Embetsutvalget skrev at "undervisningstjenesten er uoppgivelig og må styrkes i den nåværende situasjon". MF støttet dette anliggende fullt ut, men tvilte på om undervisningstjenesten ville bli skikkelig ivaretatt med den modell utvalget foreslo. Kirken ville være bedre tjent med at én person har et spesielt undervisningsansvar i menigheten. Man konkluderte at katekettjenesten, som er bygget opp over lengre tid, bør beholdes. Både /NOU 2000:26 om rett til dåpsopplæring/ og /Bemanningsplan for Den norske kirke/ fremhevet at antall kateketstillinger burde økes radikalt.

Man er enige om at kateketens oppgaver er uoppgivelige i en kristen menighet, ikke minst ansvaret for planlegging og gjennomføring av dåpsopplæringen og herunder konfirmasjonsforberedelsen. Men i tillegg bør nevnes samarbeidet mellom menigheten og barnehager og skoler, samt ansvar for tilrettelegging av menighetens barne- og ungdomsarbeid og menighetens studie- og undervisningsarbeid for voksne. Rekruttering og veiledning av ledere og frivillige medarbeidere vil også være en viktig oppgave for kateketen. Alt i alt peker kateketen seg ut som den sentrale medarbeider i arbeidet med å gjennomføre trosopplæringsreformen i vår kirke. Hvorfor har man da ikke satset mer på katekettjenesten i den forbindelse?

For det første synes det fristende for de kirkelige fellesråd å tilsette andre personer enn kateketer i disse stillingene. Enten tilsetter man personer som ikke oppfyller kvalifikasjonskravene, eller så velger man å tilsette en ungdomsprest, for slik å kunne benytte vedkommende i tjenesteturnusen i prestegjeldet. Slik sett har lite endret seg fra 1700-tallet.

For det andre synes det vanskelig å skaffe nok søkere som tilfredsstiller kvalifikasjonskravene når kateketstillinger lyses ut.
Kirkerådet vedtok i 2003 nye kvalifikasjonskrav for diakoner og kateketer, som medførte at man heretter skulle ha en mastergrad i kirkelig undervisning for å være kvalifisert til katekettjenesten. Det er ikke mange studiesteder som har hatt tilbud om kateketutdanning. Ved Høgskulen i Volda har man lagt ned kateketstudiet, mens MF har videreført kateketseminaret som et masterstudium i kirkelig undervisning. Ved MF hadde man da regnet med å få flere studenter på kateketstudiet enn de 2-3 som meldte seg årlig tidligere. Foreløpig ser det ikke ut til at studenttallet vil øke i særlig grad. Men man håper at flere av de studentene som tar en bachelorgrad i ”Ungdom, kultur og tro”
vil gå videre på masterstudier i kirkelige undervisning, så de blir fullt kvalifisert til katekettjenesten. Også Kirkelig utdanningssenter i Nord (KUN) vil fra høsten 2007 tilby en master i kateketikk i samarbeid med Høgskolen i Bodø og Universitetet i Tromsø. Både ved MF og KUN tilbyr man kateketutdanning ut fra prinsippet om at tjenesten og utdannelsen er viktig. For lønnsomt er dette studietilbudet definitivt ikke!

Tiden er inne til å gjøre en kraftinnsats for å styrke kateketens posisjon i kirken, både for å få flere stillinger, men også for å gjøre utdannelsen mer attraktiv. Det er utvilsomt viktig at de kirkelige utdanningsinstitusjonene arbeider for et stadig bedre studietilbud for kateketer og ungdomsarbeidere. Men først og fremst går utfordringen til kirkerådet, trosopplæringssekretariatet og de kirkelige fellesråd. Flere av de stillinger som nå opprettes i forbindelse med trosopplæringen bør ha klarere kvalifikasjonskrav. Kanskje bør man også gjennomtenke kvalifikasjonskravene for kateketen på ny, og spørre om det var for ambisiøst å kreve mastergrad. Det viktigste er kanskje ikke at man har fem års utdanning, men at man i sin utdanning har fått både kristendomsfaglig og pedagogisk kompetanse. I tillegg bør man vurdere behovet for kompetanse i ledelse og ungdomsarbeid. Uansett hva resultatet blir, gir jeg min fulle støtte til det Kateketforeningen skrev i sin høringsuttalelse til embetsutredningen i 2001: ”Vi ønsker en høyere verdsetting av undervisningsoppdraget i kirken ved at kirken kaller mennesker med god kompetanse og gode kvalifikasjoner til å utføre dette viktige oppdraget i menighetene.”